Luna -.-" <3

Høsten 2011 begynte jeg på folkehøgskule på vestlandet, nærmere bestemt Sunnhordland Folkehøgskule på Halsnøy ca to-tre timer utenfor Bergen. Dette skulle bli starten på en helt ny epoke i livet mitt og jeg gledet meg enormt. Jeg var glad, foreldrene mine var glade og de aller fleste var rett og slett glade på mine vegne. Jeg begynte på skolen, på danselinje og jeg stortrivdes virkelig. 

Så kom en periode hvor jeg personlig føler bare dårlige ting skjedde.

Jeg var nedfor konstant, redd og sliten av alt og alle. Det hele startet da en av mine aller beste venner, som jeg har kjent siden 1.klasse på barneskolen, ble lagt inn på sykehus. Det var hjertet hans som sviktet og jeg trodde jeg skulle miste ham for alltid. Kan ikke beskrive godt nok hvor forferdelig det er å gå og vente på beskjed om noen kommer til å klare det eller ikke. Jeg var knapt på skolen de første dagene etter denne beskjeden, tanken på å danse rundt og legge på et smil passet ikke inn i følelsene mine. Jeg prøvde, og det var godt, men jeg ga meg rett og slett. 

Ting bedret seg.

Men ikke lenge etter denne episoden, kom det et nytt slag i magen. En jeg kjente døde helt plutselig om natten, i godstolen i sitt eget hjem. Hun var dog 57 år gammel, men altfor ung til å dø. De sa det var hjertet som stoppet. Enda et hjerte som ikke taklet livet. Hun var miljøarbeider på mitt forrige internat, hvor jeg bodde i 4 år. For meg var hun mer enn det. Hun var som en ekstra mor, som en venninne jeg kunne si alt til. Vi kunne sitte i flere timer på natten og snakke når hun var på jobb. Hun var en fantastisk kvinne som plutselig ble borte. 

Etter disse to episodene var jeg langt nede og redd. Redd for hvem som skulle være neste som enten ble alvorlig syk eller neste som kom til å bli revet bort fra meg. Jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke legge følelsene mine over på andre, og holdt derfor det meste inni meg. Helt til en dag jeg dro ut med noen venner på puben. Etter nok alkohol kunne jeg kjenne følelsene overvelme meg og jeg brast sammen. Det hele endte med at skolen tilbød meg permisjon, som jeg avslo. Jeg ville ikke framstå som svak.

Jeg ville bare glemme, bare for én kveld.

Atter en gang ble ting bedre, vi dro på studietur til London og det er et av høstens aller beste minner. Da vi kom hjem, hadde jeg bursdag og fylte 20 år. Endelig. Jeg fikk bursdagsselskap med kake, ballonger og gaver. Jeg bor med verdens beste mennesker. Dagen etter bursdagen min, fikk jeg nok en gang en forferdelig beskjed. 

Bestefar, hvorfor nå?

Pappa ringte meg, vi snakket om turen min til London og jeg ante ingenting. Helt til han sa det, de få ordene jeg aldri vil høre igjen. "Jeg har en trist nyhet..". Bestefar var død. Min kjærekjære addja. Jeg ble sint, lei meg og denne gangen ba jeg selv om permisjon. Jeg klarte ikke mer. Jeg var sliten, lei, sint og oppgitt.

Nå har jeg det bedre. Har fått litt avstand mellom de hendelsene og meg selv. Det er et nytt år, og 1. Januar var første dagen etter disse dødsfallene jeg ikke gråt én eneste gang. Det var utrolig godt. Men nå som jeg har det bedre, ser jeg tilbake og ser at jeg har glemt mange personer og ting gjennom denne høsten. All sorgen har visket ut ting som jeg vanligvis husker å gjøre, og jeg har vært så sliten at jeg har slurvet meg gjennom alt. Jeg har til og med glemt å gratulere en av mine beste venninner med dagen hun hadde i jula. Det pleier jeg ALDRI å glemme. Og jeg hater meg selv for det. Men samtidig kan jeg ikke noe for det, jeg har knapt fått hodet på plass etter denne høsten med så mye vondt. Følelsen av å glemme er ikke deilig. Det er ekkelt, og spesielt når jeg glemmer noe så viktig som en bursdag. 

Følelsen av å glemme.. Noen andre som har hatt den? 

(Bildet er hentet fra google.no)

~Luna~

De aller fleste av oss liker å nyte en god film i selskap av andre en gang i blant, ikke sant? 
 

Men har du noen gang lagt merke til om det er noe som irriterer deg, noe som en eller flere av de andre gjør under filmen? Ting som å rasle i godteriposer, snakke hele tiden, si replikkene høyt eller snakke om ting som skjer lengre frem i filmen?

Det skal jeg love deg at jeg har.

Og jeg har egentlig fått nok, så jeg fant ut at det er på tide at jeg skriver opp mine "regler" for filmtitting med andre. Disse reglene er ikke offisielle, bare hva jeg selv foretrekker.

Det skal sies at det finnes unntak, som f. eks filmkvelder der vi har satt på en film som alle har sett mange ganger og som egentlig bare fungere som lett underholdning eller bakgrunnsstøy mens vi snakker løst og fast. Det må da presiseres på forhånd om det er lov til å snakke under filmen eller ikke. Om det er blitt en enighet om å ha på sing-along på musikaler, så er det såklart lov til å synge med. 

Men reglene 3, 4 og 5 blir stående. 

Dette er da MINE preferanser når det kommer til filmtitting sammen med andre. Jeg liker nemlig å nyte filmen, og gjerne sammen med andre. Men det nytter ikke når det knitres i potetgullposer og smågodtposer, eller om noen tygger med åpen munn, eller snakker hele tiden og sier alle replikkene. Det ødelegger hele filmopplevelsen min, da vil jeg heller se film alene på rommet mitt. 

Har du noen spesielle regler for filmkvelder? 
 

~Luna~
 

Som noen av dere vet, fyllte jeg år forrige lørdag. Noe som var kjempekoselig med kake, ballonger, brus og film. En typisk barnebursdag, for en som fyllte 20 år. 

Dagen etter derimot, var ikke så fin. Jeg fikk en telefon fra min far, hvor han forteller meg at min bestefar er død. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, det var så vanskelig å vite hva jeg skulle gjøre. Jeg holdt tårene inne resten av samtalen, som egentlig ble ganske kort. Jeg fikk egentlig sjokk. Jeg vet han var gammel, men jeg har egentlig alltid sett for meg at han alltid kom til å være der, for han har alltid vært som en magisk person for meg som ikke kunne dø. Det begynner sakte å demre mer for meg hver eneste dag, og i går merket jeg det veldig godt på kroppen og i hodet mitt. Han er virkelig borte.
 

Magien er borte. 
 

I og med at jeg går på folkehøgskole i år, er jeg ganske langt unna familien min, noe som kjennes veldig godt akkurat nå, og jeg kjenner det gjør ekstra vondt å ikke kunne krype inntil mammaen eller pappaen min og gråte hjertet mitt ut. Jeg føler meg heller ikke komfortabel med å tynge andre her på skolen med mine sorger, da jeg er slik at jeg vil at andre skal se på meg som en sterk person. Noe som har vært hardt denne uken. Jeg har kun møtt opp på en halv skoledag og et lite seminar. Jeg er helt tømt for energi, noe som gjør at om jeg blir stresset eller sliten, begynner jeg å gråte på stedet.
 

Jeg gjør ingenting dag ut og dag inn, men blir allikavel utrolig sliten.
 

Flaksen er jo at jeg ikke får oppført fravær denne uken, siden jeg har snakket med rektor og forklart situasjonen. Lærerne har også vært utrolige forståelsesfulle og sagt at jeg styrer dagene mine helt selv og må ta det rolig og ikke presse meg. Jeg får lov til å gå turer istedet for å danse. Noe jeg er veldig glad for, jeg blir stressa bare av å tenke på å danse akkurat nå, har ingen gnist igjen.
 

Ingen danseglede. 
 

Jeg skal få permisjon nå også. Noe jeg egentlig skulle hatt for lenge siden, da jeg mistet en venn i september og har en hjertesyk venn. Men jeg følte meg for stolt til å ta i mot tilbudet om å reise hjem. Nå klarer jeg ikke å tenke på annet enn å dra vekk herfra og møte familien min. Jeg savner dem så utrolig mye.
Jeg skal være en uke hos bestemoren min i Brumunddalen, sammen med mammaen min, søsteren min og de to herlige tantebarna mine. Og resten av familien som kommer for å overvære begravelsen. Det blir rart. Dette er familie jeg ikke har møtt på flere år, og nå skal alle møtes og sørge sammen. 

Hvil i fred kjære Addja. 
Mun aibbasan du.
Bourre iddja.

Har du mistet noen som betød veldig mye for deg?

~Luna~

I dag nådde jeg det punktet i livet hvor jeg er halvveis til 40 år. 

Kan ikke si at jeg føler noen stor forskjell over å fylle 20 år, føler meg faktisk enda som et barn. Et barn med tilgang til sterkere alkohol enn før. Skummelt. 

Ellers har jeg egentlig hatt en helt OK dag fram til nå. Jeg har daffet rundt i ensomhet helt fra jeg sto opp, fått noen gratulasjonsklemmer og lignende. Har en fantastisk intens hjemlengsel akkurat nå, dette er første gang jeg ikke skal hjem på dagen min eller i nærmeste fremtid. Skal ikke hjem før jula kommer. Det er litt sykt å tenke på. Hjelper ikke akkurat på hjemlengselen. Men hey, jeg har bursdag, skal jo være glad i dag. Hurra. Hurra..

Når har du bursdag?

~Luna~

I morgen skal hele skolen min, altså 93 elever + 6 lærere til London på skoletur.
Jeg gleder meg masse, hadde det så gøy der sist at forventningene er store denne gangen! Forrige gang dro jeg med 5 andre elever + 2 lærere. Så litt større gjeng denne gangen. Det kommer til å bli.. interessant. 

Alle linjene følger sine egne program, så det varierer veldig med fritid fra linje til linje. Vi på dans har et perfekt program å følge denne uka, verken for mye eller for lite. Vi har tid hver dag til å gjøre noe vi vil selv, og tid som vi skal bruke på forestillinger og slikt. 

Blant annet skal vi på danseutstyrsbutikker, danseforestillinger, musikaler, danse-workshops, dansetimer og skolebesøk. Det kommer til å bli så morro. Jeg er veldig spent på det å ha dansetimer på engelsk i et nytt studio og med andre mennesker enn klassen min. Men tror jeg kommer til å lære masse av å prøve noe sånt, jeg har aldri tatt  dansetimer utenom skolen jeg går på nå. Og vi skal selvfølgelig shoppe og bli kjent med det London har å by på. Det blir puber, uteliv, parkvandring +++ ! Jeg gleder meg. Men har ennå ikke pakket. Og vi drar 09:30 i morgen tidlig. Puh.

Har du vært i London før? 

~Luna~

I går hadde vi her på skolen en forestilling som resultat på høstprosjektet vi har hatt her på folkehøgskolen.

Prosjektet gikk ut på at alle elevene skulle skrive seg inn på forskjellige lister, som stylist, teater, musikk, dans, kunst, spilldesign eller lys og lyd. Så fikk vi vite at kunst, musikk, dans og teater skulle lage en hel forestilling. På én uke. Og de andre gruppene skulle da være støttegrupper for aktørene. Vi fikk så vite at alle aktørgruppene skulle deles i to grupper innenfor fagene sine. Så da fikk vi jammen Team LOL - musikk, teater, dans og kunst, og Team SMILEY - musikk, teater, dans og kunst. Disse to gruppene skulle da jobbe innad de forskjellige fagene de hadde valgt og lage sanger, danser, teater og kunst, som den andre gruppen ikke fikk se før selve forestillingen. Det ble veldig bra. Jeg lo til jeg gråt og omvendt.

Jeg var stylist på dette prosjektet, og fikk dermed vite hva alle gruppene skulle gjøre, både på LOL og SMILEY. Og jeg fikk se hele forestillingen uten å måtte stille meg bak scenen mellom hvert eneste nummer. Det var utrolig. Jeg trodde jeg hadde sett hva alle gruppene pønsket på, men det hadde jeg ikke. Alle gruppene overrasket med nummer som de hadde holdt hemmelige for resten. Jeg lo og gråt om hverandre og det var rett og slett fantastisk.

Så kom det. Numret som brakte fram følelser som jeg trodde jeg hadde begravet langt inni meg. Det var et nummer som fremstilte indre smerte og sorg, og samtidig glede og noe vakkert. De brukte ikke ord i det hele tatt, bare musikk og kroppsspråk. Det var rett og slett fantastisk.
 

Se for deg scenarioet. 
De brukte musikken "Fix you" av Coldplay.

Det hele begynte med en jente som lå i fosterstilling på scenen, helt urørlig og i dyp sorg. Så kommer det en person bort til henne, setter seg ned og legger armene rundt henne og prøver å få henne til å åpne seg. Jenta vil ikke, og pusher henne vekk. Det kommer en til person bort og prøver å hjelpe til, men det er nyttesløst. De klarer å snu henne over på ryggen for å få kontakt med henne, men hun fortsetter å pushe de vekk. Det kommer en tredje person inn, setter seg ved siden av henne og løfter henne opp på fanget sitt og inn i armene sine. Hun klamrer seg inntil og hulker lydløst. Det kommer ytterlige to personer bort til henne og setter seg sammen med de andre. Hun kaster seg så brått ned på gulvet og prøver å stenge seg inne i seg selv igjen. den første personen går bort til henne og prøver å løfte henne opp bakfra, mens de andre prøver forfra. Jenta vil ikke dette og dytter bort de andre personene straks hun er på beina, slår og sparker helt til den første personen holder rundt henne bakfra og prøver å roe henne ned. Jenta tar sats og prøver å bryte seg løs, men hun kommer ingen vei. De to ender opp med å sloss i noen sekunder, før den første personen klarer å "tvinge" henne ned på bakken. Jenta synker sammen og gir opp, sorgen tar overhånd og beina svikter. De andre kommer til og holder rundt henne mens hun gråter (her var det ekte tårer!). De prøver å få henne opp på beina mens de fortsatt holder rundt henne, stryker henne på hånda og prøver så godt de kan å trøste. De løfter henne opp mot himmelen og går rundt med henne før de setter henne ned på bakken, hvor hun nesten står på egne bein. De begynner å pushe henne litt framover, for å få henne til å gå selv, samtidig som de støtter henne. Hun holder godt i hendene deres og vil ikke slippe. Hun tar noen skritt framover, slipper hendene som holder henne og går på egne bein ut av scenelyset. 

Dette var en utrolig sterk scene, og jeg tror ikke det var et eneste tørt øye i salen. 

For meg var dette veldig hardt samtidig som jeg var veldig stolte av de. De vekket følelser i meg som jeg trodde jeg var ferdige med, men som kom tilbake akkurat der og da. Jeg trodde nemlig jeg skulle miste en av mine beste venner tidligere i høst. Han ble innlagt på intensiven og deretter sendt til rikshospitalet for å undersøke hjertet sitt. De fant ut at hjertet hans ikke fungerte, og at han må ha nytt. Han var så sliten og jeg visste ikke hvor lenge jeg ville få ha han i livet mitt. Det er noe av det vanskeligste jeg har opplevd. Når han senere ble stabil, døde en annen venn av meg. Ei dame som jobbet på det studenthjemmet jeg bodde på ifjor, som jeg ble veldig god venn med de fire årene jeg bodde der. Hjertet hennes stoppet, helt plutselig midt på natten. Samtidig som sorgen over tapet av henne rev meg i filler, rev døden hennes håpet mitt for bestevennen min i stykker. Livet mitt var mildt sagt kaos. Men han er fortsatt stabil og  begynner sakte men sikkert å komme seg. Og jeg har det bra, atter en gang. 
 

Alt dette poppet opp, på grunn av en scene som varte i 3-4 minutter. Teater som vekker slike sterke følelser, DET er teater. Jeg gråt til jeg nærmest hulket, men samtidig var jeg så stolt over at de hadde fått til noe så fantastisk. De følelsene hun spillte ut med bare kroppen sin, de følelsene hadde jeg under den dårlige perioden nå i høst. Hun var fantastisk. Og når jeg så hvor ekte de personene som ville hjelpe virket, ble jeg så utrolig rørt. Den ene personen som spillte "hjelper", har hjulpet meg gjennom min egen sorg, så det å se henne på scenen og få fram en så ekte kjærlighet og trøst og alt, det var deilig. Jeg er så stolt. Av alle sammen. De alle fikk alt til å se så utrolig fantastisk og ekte ut. Jeg er stolt. 

~Luna~

Jeg begynner å lure på om søvnrytmen min er helt ødelagt. Ja, jeg mener søvnrytme og ikke døgnrytme.

Jeg sover om natten, men uansett om jeg legger meg 22:00 eller 03:00, så er jeg våken før 06:00. Om jeg legger meg 22:00, så er jeg våken igjen klokken 03:00. Får maks 5 timer søvn hver natt, noe som gjør at jeg må legge meg igjen etter noen timer eller ta middagslurer hver eneste dag for å ikke bli helt ødelagt. Gjør meg ingenting at jeg våkner i sekstiden hver dag, da får jeg jo bare med meg dagen, men blir litt slitsomt i mengda.

Q: Noen andre som har det sånn?

~Luna~

Huhei, her går det unna! Jeg holder på å vaske hybelen min siden jeg skal flytte ut, og jeg må si jeg har vært effektiv i dag! Har vasket taket, veggene, skap, vinduer, vinduskarmer, ovner og gardiner! ^^ Jeg gleder meg sånn til å flytte ut at jeg har vasket fire timer i strekk i dag, noe som har vært ganske herlig.

Nå tar jeg pause fra vaskingen helt til i morgen, så skal kose meg med Prinsen av Egypt, etterfulgt at Clash of the Titans. Har laget meg en deilig kopp med nudler som skal nytes sakte sammen med et stort glass brus. Livet er herlig! 

Slenger ut et bilde av yndlingsvaskebjørnen min, Vaske! Åh sykt hvor jeg elsket Fritt Fram da jeg var liten, og jeg savner det skikkelig, og spesielt Vaske. Hihi, jeg har sett Asgeir i lys levende live, det var skikkelig gøy. Ok ooook, jeg var ganske liten da, men det var uansett gøy! 

Q: Flere enn meg som flytter for tiden?

~Luna~


Herremin nå er jeg SÅ klar for å flytte ut av hybelen min! Alle tingene mine er så og si ute i bilen til mamma, og alt jeg sitter igjen med, er eksamenstekster, en bag med klær, laptop og diverse småsaker. Og en hybel som må vaskes. Æsj. Men hey, det betyr jo bare at jeg snart kan legge Alta bak meg og nyte friheten jeg får når jeg går igjennom min aller siste eksamen på videregående nivå. Hallelujah.

Min siste eksamen er i faget teaterproduksjon, noe som betyr at vi skal ta utgangspunkt i en tekst og deretter sette det opp på vår måte, og etterpå kunne begrunne valgene vi har gjort for en sensor. Grugleder meg som bare det! Gleder meg fordi det er vår aller siste eksamen og det er den morsomste noensinne, gruer meg fordi jeg må prate med sensor på egenhånd etterpå og nettopp fordi det er vår aller siste eksamen og det siste vi setter opp sammen som klasse. Blir litt trist. Men samtidig utrolig herlig å endelig bli ferdig med videregående skole! 

Og like etter eksamenen min så hiver jeg meg i bilen og kjører på ferie! Det blir utrolig deilig. Skal først en svipptur til Harstad-området, og deretter hopper jeg på et fly og ryker rett til Oslo. Der blir jeg imidlertidig ikke lenge, for jeg skal nemlig til Arendal! Og HVA skal jeg i Arendal? Jeg skal på Hovefestivalen, for fjerde år på rad og jeg gleder meg! Det skal bli så utrolig herlig å komme dit igjen, og jeg blir vel på festivalområdet i omkring to uker. Etter det så skal jeg hjem til Kirkenes, hvor jeg forhåpentligvis har en jobb som venter på meg, men hittil så ser det svart ut. Hva i alle dager skal jeg gjøre da? Ligge på latsiden og bare nyte sommeren kanskje. Det høres kanskje bra ut, men da blir jeg nok å sulte. Nei fysjom, jobb må jeg da klare å skaffe meg! Skal jo tross alt til Marokko neste år!

Q: Hva bedriver du dagene med?

~Luna~

Det er et spørsmål jeg har spurt meg selv de siste dagene. Hvor er jeg på vei? Jeg har lenge insistert for meg selv at det er kun et liv jeg har hatt lyst til å leve, men nå ser jeg at jeg begynner å tvile på meg selv. Det har jeg egentlig gjort lenge, men jeg har vært fast bestemt på at jeg vil leve innen teaterverdenen på en eller annen måte. Det være med kostymer, scenografi, skuespiller.. Hva som helst.

Mens nå, tenker jeg litt større enn det. Jeg har begynt å tenke på andre ting jeg har lyst til å gjøre, andre ting jeg vil oppleve, annet enn bare teater. Klart teater fortsatt er drømmen min, og det er jo det jeg ennå sikter for. Jeg har bare tenkt at om det ikke går den veien, så.. Er jeg utrolig nok glad liketil. Jeg har nemlig også lyst til å reise, se nye steder, ta utdanning som bartender og leve livet. Jeg tenker litt på å kanskje bli reiseleder og få se mange nye og interessante steder og kulturer. Det er så mye jeg vil gjøre, at jeg går snart i spinn. Men heldigvis trenger jeg faktisk ikke å bestemme meg før om enda et år. For jeg skal nemlig gå et år på folkehøgskole! 

Skolen jeg skal gå på, heter Sunnhordland Folkehøgskule. Det er en skole med tilbud som dans, visuell kunst, musikk, musikkproduksjon, teater & film og spilldesign. Det virker som en perfekt skole for oss som vil utvikle oss kreativt. Selv skal jeg gå dans enda jeg ikke kan danse for fem flate øre, med mindre musikken er så høy at kroppen min ikke klarer å stå i ro og jeg bare rives med. Jeg gleder meg utrolig mye, og det gir meg muligheten til å dytte valget mitt bort for et helt år. Jeg må innrømme at jeg først valgte dans pga at det har en fordel om jeg bestemmer meg for å fortsette innen teater, men nå gleder jeg meg bare til å danse til krampa tar meg, uansett hva som skjer med meg etter dette året. Det er mitt friår og jeg skal nyte det. Jeg skal danse, synge, få nye venner og få en opplevelse for livet. Dette blir bra. Veldig bra. 

Q: Hva er din drøm?
Hva skal du til høsten?

~Luna~